Nytt treningsprogram!

Jeg måtte bare innrømme det: Jeg var blitt utrolig lei av å trene styrke... Det er jo greit nok det. Styrketrening er ikke det viktigste i livet. Men når jeg etter en kort biltur som sjåfør, begynte å merke smertene i bekkenet igjen, visste jeg at det var slyngetreningen jeg manglet for å få en bedre hverdag.

Så jeg dro til fysioterapeut Maria Leitao ved Stavanger Idrettsklinikk.
Jeg var blitt spesielt lei av ettbensplanken i slyngene, selv om jeg hadde klart å utvide holdetiden til ett minutt. Jeg måtte ha noen nye øvelser som kunne gi meg variasjon. Og jeg måtte ha noe å gjøre inne nå når været var blitt så guffent.

Etter besøket fikk jeg en ny plan. Nå gjør jeg så her:

Knebøy med utfall fremover og bakover: 5 rep x 3 på hver side.

Knebøy med litt tyngre vekter, 5 rep x 3
Det er litt kipt med vektstanga hjemme fordi jeg har ikke stativ til den. Det betyr at jeg må løfte stanga over hodet for å få den på nakken, før jeg gjør knebøyene. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å gjøre knebøyene med tyngre vekter enn det jeg klarer å løfte over hodet. Så jeg ønsker meg nok et stativ, eller så må jeg lage underlaget litt mer utfordrende ved for eksempel å stå på en sammenrullet treningsmatte.

Markløft med strake ben: 5 rep x 3
Jeg har tidligere lagt ut en lenke til samme øvelse, men har fått vite at jeg har gjort øvelsen feil. Se her hvordan damen på videoen trenger en rettere rygg, med mer svai, å få hofteleddet lenger bak og en liten knekk i knærne.

Skiøvelse i slynger også kalt Bjørgen: 5 rep x 3
Hold ett ben i slyngen med magen vendt ned mot gulvet. Støtt deg opp på hendene som i plankeposisjon og gyng kroppen ned på albuene og opp igjen. Dette er en sabla tung øvelse for meg... Men noe må en jo ha å strekke seg etter. Foreløpig klarer jeg bare å gynge frem og tilbake.


Plankestående rotasjon: 5 rep x 3
Legg ett ben i slyngene som ved planken. Vri rolig det benet som ikke er i slynge inn under kroppen din og tilbake.

Ettbens hamstringstrekk: 6 rep x 3
Denne er et must for en hver syklist. Jeg har gjort denne hver uke i over to år nå og kjenner fremdeles at jeg har godt av den. Videoen her er gammel, men viser prinsippet helt greit. Jeg tror at jeg gjør øvelsen mye bedre i dag. Den er tung. Bare prøv!

Ettbens seteløft i slynge: 5 rep x 3
Varier med å bevege den ene foten ut til siden. Pass på å holde nakken rett. Det kan du hjelpe til med ved å presse hodet fast til kroppen med hendene dine.

Armhevinger i slynge, Pushups plus: 5 rep x 3

Fremoverlening skulder også kalt Supermann: 5 rep x 3

Her ser du 5 ulike øvelser med ulik vanskelighetsgrad. Videoen viser gode varianter av armhevninger og Supermannøvelsen. Det finnes flere videoer av slyngetrening på You-tube om du søker på RedCord eller Slyngetrening.

Prosjekt "matintoleranse" avblåst!

Er det noen av dere som har hørt om om matintoleranse målt ved IGG analyser? Det finnes etterhvert utrolig mange mer eller mindre godt dokumenterte metoder til å avdekke matintoleranse som i henhold til teorigrunnlaget for metodene kan forklare et bredt spekter av symptomer både kroppslige og psykologiske. Teorien bak dette er at noen mennesker har en tarm som slipper proteiner fra enkelte matvarer gjennom tarmveggen og ut i blodbanen. Proteinene som ikke hører hjemme i blodbanen vil over tid forgifte kroppen og gi opphav til ulike sykdomstilstander. Videre vil man om man holder seg unna de matvarene man er intolerante overfor, etter hvert oppleve en symptomreduksjon i forhold til sine mer akutte eller mer påtrengende plager. En norsk side lister opp følgende symptomer som de mener kan skyldes denne matintoleransen:


hodepine, migrene, dårlig konsentrasjon, eksem, utslett, kviser, vorter, kløe, overvekt, undervekt, mye vann i kroppen, forstoppelse eller diaré, oppblåsthet, halsbrann, svelgeproblemer, kronisk/ekstrem trøtthet, muskelsmerter, slapphet, nedsatt kondisjon, angst, depresjon, humørsvingninger, hyperaktivitet, hodepine, øresus, reumatiske smerter, insulinresistens, gjentatte infeksjoner i luftveier og urinveier, prostataplager, impotens, uregelmessig hjerterytme, ekstrem sukker-hunger, høy puls, nattesvette, feberfølelse, uklar stemme, kremting, ekstremt tørt eller fett hår, akner, 'likfingre', kriblinger og 'leamus' etc.

Lege og nevrokjemiker Karl-Ludvig Reichelt hevder at proteinene i blodbanen kan virke som opiater for nervesystemet og på denne måten føre til mentale forstyrrelser, blant annet ADHD og ulike autismetilstander. Du kan se mer om slike tester for matintoleranse hos firmaet Neurozym. Jeg forstår godt dem som vil prøve en slik diett, dersom man er plaget nok.


Jeg fikk selv anledning en gang til å ta en blodprøve som avdekket behovet for en slik diett. Jeg begynte med en gang å etterfølge dietten, men fant fort ut at det var ikke livskvalitet i et slikt liv og droppet ut av eksperimentet etter 2 uker. Dette er mange år siden nå. Siden da har jeg fulgt et medisineringsregime basert på tradisjonell legevitenskap. Legevitenskapen på området er forøvrig også meget omdiskutert, og symptomene er likevel ikke så enkle å håndtere som jeg håpet på. Om man virkelig sliter på et område i livet, så vil en gjerne prøve alt en kan for å få det bra. Jeg hørte om stadig flere mennesker rundt meg som prøvde dietten og som også oppfordret meg til å gjøre det samme. Da jeg en gang hørte at det var mennesker som tok de samme prøvene uten å få utslag på noen som helst allergier, tenkte jeg at da må det vel kanskje være noe i det likevel.

Så jeg startet derfor mitt nye liv i høst, med å beskytte meg fra de giftige matvarene på listen min. Det var melk, egg, soja, reker, krabbe, hummer, østers, nektariner, annanas, pepper, sennep, chilli, kidneybønner, rugmel, durumhvete, hvetekli, bokvete og ølgjær. Når det gjaldt ris, hvetemel, havre, mais, bygg og hirse, kunne jeg bare spise disse i sykluser med todagers rotasjon. Jeg var imidlertid klar på at forsøket bare skulle være et eksperiment. Og jeg skulle følge prinsippene godt i tre måneder. Dette skulle i henhold til teorien være tilstrekkelig for å avdekke om dietten kunne være til hjelp.

I månedene som fulgte opplevde jeg mange små sorger over gode måltider og matvarer jeg ikke kunne ha. Melk finnes faktisk i de merkeligste matvarene. Har du noen gang tenkt at det kunne være melk i potetgull? Det finnes faktisk bare en type chips uten melk. Og det meste av brødet i butikken har enten melk eller soya i seg. Så jeg begynte å bake brød flere ganger i uken. Når det gjaldt middagene, måtte jeg blant annet nøye meg med syltetøy og sauser med kokosmelk som tilbehør kjøtt/fisk og poteter. Det aller meste av ferdigproduktene i butikken har pepper og chili i seg. Så jeg forsøkte meg også på å lage egne krydderblandinger. Når en kutter ut melkeprodukter fra dietten sin er det essensielt å erstatte melkeproteinet med et alternativt protein, så jeg begynte å spise mer nøtter. Det beste med dietten var å kunne bruke pesto på skivene i stedet for smør. Det finnes forresten kun en pesto i butikkene som ikke har ost i seg...

Etter vel tre måneder på dietten forsøkte jeg å trappe ned på medikamentene mine. Det viste seg at innsatsen ikke stod til forventningene.  Dietten var ingen mirakelkur for meg. Jeg hadde brukt tre måneder på å teste ut en mulighet, et håp om bedring som jeg ikke fikk oppleve. Det er vanskelig å beskrive denne prosessen godt nok. Jeg sitter i hvertfall igjen med en forsterket tanke om at jeg må jobbe mer med å akseptere plagene i livet mitt. I tillegg til dette tenker jeg at denne bransjen som lever av å selge blodprøver til prøvede mennesker som ønsker å bli symptomfrie, belaster oss mer enn nødvendig. Det er nok å ha en plage om man ikke skal tro at man har en matintoleranse i tillegg.

Jeg har stor respekt for dem som ønsker å etterfølge en slik diett og jeg håper virkelig at de får et godt nok utbytte av det. Jeg for min del må legge til en lenke her til et svar Lommelegen gav en gutt som stilte spørsmål ved denne behandlingen. Jeg vil også vise til statens anbefalinger til dem som lurer på om de skal forsøke en slik diett for barn med autisme. Det er mange forhold en bør ta hensyn til om en skal velge å etterfølge en slik diett. Jeg oppfordrer deg som lurer på dette til å tenke deg godt om!

Vi klarte det igjen!

Du kan jo sykle en gang til for å få en bedre tur enn sist gang da? sa Liv en gang i vinter. Det var faktisk den beste grunnen til å prøve på nytt. For jeg har tenkt at Styrkeprøven i seg selv er en så stor utholdenhetsprøve som gjør så vondt, at jeg ikke kan forestille meg noen som har det bra på turen. Så fikk jeg likevel et lite håp om at det gikk an å kjøre løpet uten å ha det for vondt. Andre grunner til at det kunne være greit å prøve meg på galskapen en gang til, var at jeg trengte et sterkt mål å trene mot gjennom vinteren og at treningsfellesskapet med Team Jæren var så utrolig bra.

Så står vi foran Nidarosdomen og gliser til kamera. Dette bildet måtte vi bare ha. Andre på lag 1 insisterte på å få tatt dette bildet i fjor. Vi kan bare ikke starte løpet uten. Ja, ja, tenkte nå jeg. Kjekt å få glise litt. Og vi er så få damer på laget at jeg får stille meg i front. Kult. Vel, jeg liker ikke å være så veldig i rampelyset, men kan ikke gjemme meg heller.

Så starter turen. Rolig. Jeg tar det virkelig med ro. Jeg ligger nesten bakerst i rekkene. Snålt. Men det varer nok ikke lenge, tenker jeg. En syklist i andre farger har rotet seg inn i rekkene våre. Du der med den andre drakten der... Når vi begynner å rulle, kan du være grei å legge deg bak oss da? Den andre syklisten svarer, -Ja. Eller jeg kan sykle fra dere... -Selvfølgelig kan du det, svarer jeg. Jeg kunne bare ikke forestille meg at det ville være greit med nye hjul i rulla.

Bakkene begynner. Er dette den bakken alle snakket om eller? sier en på laget. Ja, den er ikke så ille. Ingen bakker her er så ille som de hjemme i Rogaland. Du kommer til å få en fin tur. Se der oppe bak de fjellene. Ser du fjellene med snø på? Dit skal vi. Og der er det herlig å være! Jeg tenkte på Drivdalen, hvor fint det skulle være å komme dit. Det så virkelig langt ut... Og vi skulle lenger enn langt. Vi låser rulla i de lengste bakkene og jeg får ligge forrest å bestemme tempo i minst en av dem. Herlig! Hold igjen! hører jeg fra rekkene bak. -Javel. Bra for meg. Jeg klarer meg fint med denne farten, jeg.

Oppover mot Hjerkinn forstår vi at flere bak i sekken strever med å henge med. Avtalen var at vi skulle få med oss alle til Hjerkinn, deretter skulle vi kjøre etter skjema. De som slapp laget fikk klare seg selv. -Vi har ikke kontakt med sekken, hører jeg en annen si. -Går det an? tenker jeg. Vi får roe ned litt til. Roe ned og roe ned. Vi vil jo ha dem med. Jo flere vi får med oss med litt lavere fart, jo flere er der til å dele på jobben når vi nærmer oss Oslo. Så det er bra!

Frem til første stopp etter ca 11 mil hadde alt gått helt etter planen. De neste 11 også. Veien viste noen steder  tegn på flommen som var i forrige uke. Et sted var hele kjørefeltet vasket bort i nesten 30 meter. Oransje kjegler i veien viste hvor vi måtte holde oss langt unna. -Hjelp! Her er vi i motsatt kjørebane, et felt på minst 30 syklister og det kommer flere biler i mot. Jeg kjører først og veiver med venstrehånden for å signalisere til bilene at vi vil de skal stoppe. Tenk, så gjør de det også. Jeg tror bilistene ute på veiene i dag har respekt for oss. Heldigvis.

Jeg må hvile litt i sekken litt etter Drivdalen. Her er det forresten ingen sekkesjef. Jeg lurer på hva som har skjedd og føler meg virkelig forlatt. Jeg styrer sekken litt sammen med Elisabeth, som jeg har forstått har hatt denne rollen lenge. Du verden for en innsats! Men jeg tror ikke jeg klarer dette lenge. Jeg la meg jo her fordi jeg trengte å spise, drikke og hvile bak en god rygg. Der kommer Ivar, den ene kapteinen. Jeg ber ham om å hjelpe oss litt i sekken. Han legger seg i feltet ved siden av meg. Etter en stund ber jeg om å få låne ryggen hans litt. Den trengte jeg. Å ligge fremme i sekken er litt slitsomt, for det tar alltid krefter å holde sekken i passe avstand til rulla som alltid har en som bytter fil helt bakerst.

Endelig er Torbjørn, sekkesjefen, tilbake på plass. Men da forstår jeg at utforkjøringen til Dombås har startet. Det er nå jeg skal leke at jeg kjører kjelke. Det lærte jeg av en musiker i fjor. En musiker som spiller bass. Jeg tror faktisk det er det beste rådet jeg noen gang har fått om utforkjøringer på sykkel. Ikke aner jeg hvor han musikeren har det fra, men han må ha likt fart på kjelke tror jeg! Både Ivar og Torbjørn forsvinner frem i rulla med sterke gutter som skal holde farten oppe nedover til Dombås. Jeg hadde ikke forestilt meg at jeg skulle kjøre sekken her. Og jeg hadde ikke forestilt meg at jeg skulle gjøre det sammen med Liv heller. Vi er der bare. Sånn helt plutselig uten å ha planlagt det, er det Liv og jeg som drar sekken like etter rulla. Og det går bra. Vi kjører godt. Vi kjører over 60 km/t. Det føles helt trygt og utrolig godt ut. Jeg som var så sliten like før, har det helt fantastisk. Varmen fra Dombås møter oss i denne utforkjøringen og det er helt vidunderlig.

På denne turen har jeg virkelig erfart at det er kjekt å kjøre bakke. Jeg erfarte også at min spesielle utfordring i bakkene ikke ligger i om bakken er bratt eller om den gir stor fart. Utfordringen ligger i fjellsiden på siden av veien, i hvor langt ned det er og hvor sterkt dragsuget mot avgrunnen er. Jada, jeg har høydeskrekk! Og nei, jeg er ikke så redd for å kjøre i rytteren foran meg. Jeg er redd for at lysten til å kjøre ut av veien og ned i dalen utenfor veibanen skal bli for sterk. Så dette må jeg gjøre noe med, -en gang. Jeg kunne ønske meg å kjøre bakke akkurat som Geir Inge. Hans gledeshyl i bakkene slutter aldri å forundre meg. Tenk om jeg en gang kunne kjøre utfor med en sånn glede selv om det var stupbratt på siden av veien?

Jeg husker kanskje ikke alt helt i riktig rekkefølge, men jeg husker at jeg ble tatt av kvalme et sted etter det andre stoppet, ved ca 22 mil. Inni meg tenkte jeg at dette blir akkurat som i fjor. Magen min kan ikke være skapt for dette her... Og jeg har så utrolig vondt i kroppen. Vondt i lårene, knærne og leggene. Jeg har de nye Sidi-skoene. Heldigvis kan jeg kjenne tærne mine i dag. Men kan det være at kroppen min ikke er vant til innstillingen på disse nye skoene og at det er derfor jeg har vondt? Jeg lar meg gli nedover i sekken og befinner meg fort nesten bakerst i sekken. Ja, jeg må ta to Paracet og en Ibux. Jeg fikler med pillene i baklomma, mens flasken som hadde plass i lommen holdes mellom tennene. Den ene pillen glir inn på siden av flasketuten. Det gjør den andre også. Den tredje derimot, vikler seg inn i sykkelhansken. Fingrene klarer ikke å plukke den frem. Fortvilende.


Au. Jeg har så vondt. Nå tror jeg at jeg må gråte litt... Men jeg gjør det ikke. Plutselig kommer engelen Tom syklende opp ved siden av meg. Kan eg hjelpa deg med noke? Herlig. Kan du holde flaska? Så får jeg tatt pillen opp med munnen og flasken tilbake. Engelen forsvinner like fort som han kom. Plutselig er jeg ikke blant lagvennene mine lenger. Jeg er på halen til laget. I all verden! Hvordan kom jeg hit? Det er jo ikke her jeg skal være. Nå må jeg fokusere og følge rullen frem til Torbjørn. På veien fremover i sekken kjenner jeg at jeg blir mindre kvalm og får mindre vondt. Jeg snakker med Torbjørn og sier at jeg må ha en runde til i sekken og spør om jeg kan få tid til å bytte sko på neste stopp. Torbjørn er grei og svarer. Jada det skal vi ordne vet du!


På dette stoppet går tiden altfor fort. Jeg roter med hvilke flasker jeg skal ha på sykkelen, vet ikke hvilke som er halvtomme og hvilke som er fulle. Jeg smører ryggen og lårene med kiropraktorsalve mens jeg tisser i veikanten. Tre minutter er egentlig ganske lenge, men når de sier -30 sekunder igjen! sitter jeg fremdeles med buksene på knærne. Nei, jeg rekker ikke dette! -Å jo da! svarer Torbjørn. Vel, jeg sniker meg likevel til å skifte sko. Laget forsvinner fra matboksene en etter en. Folket i matbilen lurer på hva jeg holder på med. Hjelp henne med å bytte sko! sier Torbjørn. Den ene foten strekkes ut til et hjelpsomt følgebilmannskap. En annen i hjelpemannskapet tar den andre skoen, bytter såler for meg og låser skolen fast igjen. Den ene foten har skoovertrekk over leggen og den andre mangler trekket. Det får så være. Kom igjen, nå kjører vi! Torbjørn drar meg opp til feltet på et kort minutt. Tre mann sto av her. Det forbauser meg. De gutta som er så sterke? Knesmerter, tror jeg det var for minst to av dem.

Og jeg er med igjen. Jeg sørger for å plassere meg mellom Ims og Odd Inge. De har gode hjul. Så lenge jeg kan ligge her har jeg det som plommen i egget. Jeg drar i rulla når jeg skal, og jeg drar godt. Jeg er mye sterkere enn jeg skulle tro. Du verden. Går dette an? Det var jo ikke lenge siden jeg var helt i kjelleren? Jeg lærer nå at jeg klarer mer enn jeg tror. Det er en ganske bra erfaring å ta med seg! Og det gjør ingen verdens ting at det ene løse benet ikke holder seg på kneet som jeg hadde tenkt, for nå skulle det bli varmt. Jeg ser på beinet til Liv. Hun sykler med et bart kne og det andre med det løse benet trukket over. Hun ser ikke ut til å bry seg. Lurer på om hun vet om det?

Enkelte strekk er vi bare fem mann i rulla, og jeg er en av dem. Kan vi gjøre noe for å få med oss flere? spør jeg? Vi senker pulsen med 5 % og ber om flere vil prøve seg. Snart er vi nesten 10 mann i rulla igjen og Liv er sterkt tilbake igjen. Kult at vi to damene fremdeles er med i rulla etter å ha kjørt så langt. Da kjenner jeg at jeg kan tillate meg å hvile litt igjen. En av damene holder stand og det er flere som drar nå, så da er det litt ok.

Vi har det ganske bra på veien. Et sted raser en 5-6 mann av gårde for å tisse. Det er egentlig litt urettferdig. Vi damene har liksom ikke den muligheten. Jeg hadde sagt noe om dette på lagmøtet også. En av gutta spør om jeg ikke vil benytte meg av sjansen også. Men jeg gidder ikke bruke kreftene på det. Det er mye mer avslappende å få kjøre rolig i rulla til de er tilbake, selv om jeg er tissetrengt.

Fingrene virker, tærne i de gamle skoene begynner å dovne, men ellers er kroppen i ganske bra stand på det siste stoppet også. Jeg har tatt på meg blanke briller og lyset på sykkelen virker bra. Jeg tror forresten vi er ganske uheldige med tidspunktet hvor vi møter den vanskeligste traseen. Her er masse grus og hull i veibanen og sikten er elendig på grunn av mørket. Midt i alt dette mister Einar lykten sin. Einar, som har vært i rulla hele veien med unntak av de gangene han har vært drahjelp for syklister med teknisk uhell. Imponerende!

Einar, Ims og Ivar dro mesteparten av de 10 siste milene inn til Oslo. Mange var utrolig slitne. Ved målgang er alt over og jeg kan endelig ta av meg skoene og vifte med tærne. Det er helt vidunderlig! Alle får klemmer og alle er glade og fornøyde. Jeg også. For turen i år var noe helt annet enn turen i fjor.

Jeg trengte ikke å kjøre med bekkenbelte og jeg trengte ikke å legge meg i stabilt sideleie etter turen. Det var nok å vifte med tærne!

Dovner fingrene dine bort?

Vedvarer dette over tid, kan det være at du har Karpaltunnel syndrom. 

Jeg har hatt symptomer i 10 år før jeg forstod hva det var. Fingrene dovner bort mens du holder på med tungt arbeid som for eksempel når en holder en elektrisk drill eller bruker en elektrisk hekksaks eller lignende. Jeg opplevde også lammelser og smerter i armene om natten, noe som førte til oppvåkning. Nå kan du sikkert spørre deg om det er syklingen som har medført dette. Og jeg har også spurt ekspertisen om det. Kirurgen kunne heldigvis avkrefte det, og jeg vet jo med meg selv at jeg har hatt plager i perioder hvor jeg ikke har brukt landeveissykkelen like aktivt.

Jeg tror likevel at om du har trange forhold for nervebanene kan syklingen forverre symptomene og kanskje utløse at fingrene dovner bort underveis på turen. Mine nervebaner var utsatt for økt press av en muskelanomali som presset på kanalen. Symptomene måtte komme før eller senere. Selv om jeg har operert begge hendene nå i vinter har jeg fremdeles noen symptomer. Det kommer av at arrvevet etter operasjonen i seg selv presser på nerven. Det kan ta inntil 1 år etter operasjon før det blir optimal bedring i forhold til dette. 

Jeg har nå likevel forsøkt en hel masse for å få sykkelturene mine til å bli så fri som mulig fra dovne fingre. Først av alt kan det være lurt å være bevisst på at du bytter stilling på hendene så ofte som mulig. Kjenner du at fingrene dovner, forsøk å slapp helt av i hånden i noen sekunder. La hånden hvile på styret og unngå å støtte deg på hånden. Da kan dovningen forsvinne en liten stund. En annen ting du kan forsøke er å stille setet litt lenger bak på sykkelen. Dette står nevnt på siden Bikefysio. 

Jeg refererer her: For eksempel, folk som får mye verk i armer/skulder/nakke har som regel for mye vekt på hendene når de sykler. Disse kan forsøke å flytte setet lengre bak. Prøv 6-8 mm i starten. Husk at en skal kunne sitte og sykle og plutselig slippe styret uten å falle fremover.

Det siste jeg har forsøkt, er å ha gele under styretapen:

Da må du begynne med å ta av den gamle styretapen.

Så klistrer du geléen på før du fester den nye styretapen igjen.

Den andre siden...

Og det kan også være lurt å bruke sykkelhansker med gelé i.

Det høres nok ikke så veldig kult ut det her, men jeg syns det virker kjempebra. Geléen tar bort vibrasjoner fra veibanen og utjevner trykket på nervebanen. 

Du får garantert en bedre tur!

Jeg lader opp!

I pakken som kom i går fikk jeg også en hel masse annet utstyr som også trengs for å kjøre styrkeprøven.

Capsen skal brukes under hjelmen dersom det regner. Sprut fra hjulet foran gjør sikten elendig, selv med sykkelbriller. En caps med skjerm beskytter brillene fra å bli helt overøst av vann og søle. Håpet er at brillene bare blir litt våte, og likevel brukelige til å vise vei. 

Som sagt i går, måtte jeg kjøpe nye klosser til sykkelskoene i en lokal sykkelforretning. Heldigvis husket jeg på alle flaskene som forsvant i fjor. Jeg må ha 10 flasker med drikke med meg på turen. Her fikk jeg litt påfyll til flaskebanken min. 

Her er dagens anskaffelser. Teppet er kjøpt billig på Ikea og skal beskytte sykkelen under transport til Trondheim. Verktøyet, en 8 mm umbrakonøkkel, skal brukes for å løsne pedalene under transporten. XL1 er bra som sportsdrikke. Bøtta kan lage 10 liter drikke, så det holder nok. Jeg har kjøpt Gem på apoteket i tilfelle magetrøbbel. Det er en elektrolyttblanding som blandes ut i kokt avkjølt vann. Jeg tar med en flaske av dette i matboksen. Nyco er med for halsbrann og sure oppstøt. Jeg var ganske plaget av dette i fjor, så det er godt å være forberedt. Vi skal nå ikke ha mer en 4x4 minutters stopp, så jeg må være ganske bestemt på hvordan jeg bruker pausene. Nyco kan være førsteprioritet dersom turen blir som i fjor.

Jeg har kjøpt sykkelbriller for mørkekjøring da jeg vet at det er vanskelig å konsentrere seg om å henge på hjul i mørket. Hanskene har ekstra gel-padding så jeg ikke skal dovne bort i hendene. Og ser du de stroppene i gult? Det er gel som jeg skal legge under styretapen, også for å unngå at risting fra veibanen skal gjøre fingrene dovne. Den nye Camelbackflasken sparer jeg til slutten av turen, bare i tilfelle fingrene er ute av drift. Den er visstnok mye lettere å drikke av. Det blir bra å sjekke dette ut i dag.

Når det gjelder hva jeg har forberedt å spise, blir det et annet kapittel. Jeg har ikke helt bestemt meg enne, men jeg har allerede har kjøpt 8 næringsdrikker/måltidserstattere på apoteket, og kjøper kanskje flere.

Sykkelen har nå fått ekstra gel på styret og jeg er klar for mine siste intervaller før Styrkeprøven 2011! 

Nå er det ikke lenge til, bare tre og en halv dag omtrent.

Ready, set, GO!

"Unboxing" my new Sidi shoes!

Herlig! I dag kom pakken. Den kom altfor mange dager for sent, men den kom. Og gjett om jeg ble glad!
Se her:

Det er mye spennende oppi denne boksen her... men du får bare se skoene i dag!

Hva er disse to små skruene til tro?

Å, endelig. Se de skoene!

Og jeg kunne ikke dy meg for å kjøpe meg et par søte sykkelsokker også!

De matchet bra også, ikke sant?

Legg merke til denne lille finessen. Skoene kan justeres over rista!

Å, de er jo så utrolig herlige å ha på bena!

Så var det å montere klossene på.

Jeg syns jeg fikk det til etter en stund.

Det eneste dumme er at de kom så veldig sent. Det er under 5 dager til Den store styrkeprøven. Han som solgte meg klossene sa at han ikke ville byttet sko og klosser så tett innpå et så stort løp. Ja vel, tenkte jeg da jeg kjøpte dem. Nå når jeg har prøvd skoene, tror jeg ikke jeg kan la dem være igjen her. Jeg må nok ta dem  på og legge de gamle i matkassen. Du verden så jeg gleder meg til en prøvetur i morgen!

Styrketrening

- for syklister med bekkenplager. Jeg hadde nylig et vondt tilbakefall og tenkte at nå må jeg gjøre det eneste jeg vet virker. Nemlig å trene styrke. Utholdenhetstreningen setter jeg på vent, for hva skal jeg med utholdenhet om jeg ikke har styrke til å tåle den? Jeg tror egentlig at lungekapasiteten er ganske lett å trene opp den. Men hva hjelper det når kroppen min bruker så mye ekstra krefter på å skli ut i alle retninger? Løsningen må nok derfor bli et sterkere fokus på styrketrening enn det jeg egentlig har lyst til... Belønningen er forhåpentligvis at jeg klarer dagene mine uten så mye vondt og at jeg kan sykle uten å belastningskader.

Derfor tenkte jeg å dele en litt mer detaljert beskrivelse av hvilke styrkeøvelser jeg har tenkt til å bruke nå i vinter. Jeg har tidligere skrevet mer generelt om slyngetrening, så dere må gjerne lese mer om prinsippene jeg skrev om da. De øvelsene jeg viser her har jeg fått under veiledning av en dyktig fysioterapeut.

Ettbens hamstringstrekk 4 rep på hver fot i tre serier.

Sideliggende planke 30 sek x 3 rep på hver fot i tre serier.

Ettbens planke 30 sek x 3 rep på hver fot i tre serier.

Ettbens bekkenløft 30 sek x 3 rep på hver fot i tre serier.

Knebøy med vektstang og utfall fremover 4 x 3 rep på hver fot.

Knebøy med vektstang og utfall bakover 4 x 3 rep på hver fot.

Ryggstrekk (som jeg kaller det) med vektstang 8 x 3 rep.

Alle disse øvelsene tar ganske mye tid egentlig. Jeg forsøker å dele dem over fire kvelder. Da går det på ca en halvtime hver kveld.

Og så må vi ikke glemme å trene armer og nakke, selv om det ikke akkurat er førsteprioritet for meg.

Jeg håper strategien min skal virke godt og ser frem til mer stabilitet i kroppen.

Om du prøver deg på noen av øvelsene får du ha lykke til du også!

Nyttårsforsetter og despotisme

Det nærmer seg nyttår og tiden da vi ser tilbake på året som har gått. Mange kan gjøre det med stolthet og være glade over viktige hendelser og begivenheter. Stoltheten kan være forankret i resultater på jobb og studier, fysiske prestasjoner innen en eller annen idrettsgren eller den kan være forankret i mellompersonlige forhold som å vinne sin største kjærlighet, bli foreldre til et barn eller flere, overvinne en sykdom eller andre forhold.

Likevel er nyttår også den tiden da vi ser fremover og bestemmer oss for nye mål som definerer vår innsats i starten på det nye året. Jeg har også en erfaring med slike nyttårsforsetter. Og min erfaring har gjort med noe trassig. Ja, jeg har etterhvert utviklet en aldri så liten aversjon mot nyttårsforsettene.
 
Aversjonen er ikke rettet mot bestemmelsen i seg selv. Det er dette nå eller aldri perspektivet jeg stritter imot. Det finnes et ord som beskriver dette ganske godt.  Despotisme. Hvis nyttårsforsettene dine utløser rigide regler med absolutte resultatmål, representerer de mer en tvang og en begrensning for deg enn nye muligheter. Bestemmer du deg for eksempel for at du aldri mer skal spise sjokolade, og håndhever denne regelen på en rigid måte, risikerer du å bryte med forsettet ganske raskt. Mange opplever dette som kontrolltap. Forsettet er vokst seg til en representant for despotismen og hersker over deg.

 

Om du derimot velger en mer fleksibel strategi hvor du spiser litt sjokolade til kaffen hver dag, øver du opp evnen til å begrense deg. Det er ikke gjennom skippertak vi lager oss i januar at vi kan komme noen vei med bestemmelsene våre. Vi kommer nærmere målene våre om vi jobber jevnt og trutt mot dem og øver oss opp til å tåle eventuelle tilbakesteg og avsporinger. For avsporingene vil komme. Og vi må la avsporingene komme uten at de utløser straffetiltak og ny næring til en sterkere despotisme.

 

Altså - Nyttårsforsetter er bra de! De er like bra som alle andre bestemmelser, - om de bare legger til grunn at du er ok uansett hvor langt du er kommet på veien mot målet ditt. Da vil du tåle eventuelle tilbakesteg og du vil likevel fortsette arbeidet mot å nå målene dine. Om du derimot er sint på deg selv for tilbakestegene som kommer, blir det som om du klatrer i et tre og sager av den greina du sitter på.

 

Og jeg forstår de som benytter seg av sjansen til å bestemme seg for et mål å jobbe mot på Selveste Nyttårsaften. Høytider og festdager representerer en magi som påvirker oss alle så sterkt at vi tror vi kan flytte fjell.

 

Det er likevel gjennom magien i den daglige beslutningen at vi finner styrken til å nå målene våre. Og husk: Vær stolt av deg selv og de fremskrittene du gjør! Legg merke til hva det er du har i deg som hjalp deg til å ta akkurat det ene steget på veien mot målet ditt. Minn deg selv om hva det er du har som kan hjelpe deg til det neste steget på veien mot målet. Og finn gleden i å være på vei!

Du er ok uansett hvor god du er til å følge forsettene dine. Før eller siden når du målene dine. Ikke gi deg.

Og jeg er klar for tilbakemelding!
Godt nyttår!