Vi klarte det!

Styrkeprøven Trondheim-Oslo
Det er helt utrolig! Tjuefem menn og damer fra Team Jærens 16.30 lag står klar for avgang med syklene sine i Trondheim. Spenningen starter allerede like før start. To damer på laget gir syklene sine over til medsyklister. Eg må tissa! Å, nei... typisk, tenker jeg. De er jo helt utrolige! Lurer på om de rekker det? Jeg må sikkert tisse litt selv, jeg... men det blir nok ikke bedre av å tisse. For dette er nok: for gira til å holde meg-tissing. De rekker å komme tidsnok tilbake til at vi blir ført inn i den siste "startslusen". En fyr med kamera tar bilder. Er det noen som ikke er fra Stavanger her? Spørsmålet vandrer bakover i rekkene... Jeg er da ikke fra Stavanger... Men hva så? Å, de vil ta bilde, ja. Jeg forsøker å la meg avbilde mens jeg tenker på at dette må jeg tåle og at jeg er glad for at den sjenerte rødmingen og ønsket om å synke i jorda ikke er der.

Hei, Marianne! Jeg må hilse på deg! Hvem var nå det? Å, det var han jeg nylig la til som venn på fjesboka. Jeg la ham til for jeg trodde han var en annen, så jeg kjenner ham ikke. Kjekt at han kjenner meg igjen og det er kjekt å treffe nye folk!

Så går starten. Jeg føler meg helt ok. Jeg er i fin form. Men: det regner, det er kaldt og jeg har vondt i bekkenet. Jeg satte setet høyere og endret utvekslingen for snaue to uker siden, for jeg tenkte det skulle bli mindre vondt. Og like før avreisen fra Stavanger kjøpte jeg meg et Helly Hansen bekkenbelte. Det skulle både holde meg varm og det skulle holde bekkenet på plass. Kneet er tapet med rosa kinesiotape. Alt er ordna for en optimal tur.

Det viktigste er faktisk laget! Vi er samkjørte. -Marianne, sist... -ja... tikk, tikk, tikk... -Ivar, sist... tikk, tikk, tikk... -Ja... -Hold igjen litt... -Ja. Kjedekjøring kan vi. Så begynner jeg å spise. Jeg tenker at jeg må spise eller drikke hver gang jeg er i sakterekken. Skive med honning blir jeg kvalm av. Skive med parmaskinke er litt bedre, men vanskelig å spise. New energi er nesten ok. Jeg må spise. Jeg drikker en blanding av solbærsaft og dau farris bris. Det virker bra. Skivene blir vanskeligere å svelge og jeg blir etterhvert mer kvalm. Jeg prøver reservedrikken på ryggen som består av næringsdrikk og yt sjokolademelk med litt espresso i.

Jeg klarer dette. Jeg må bare huske på at jeg ikke skal tenke på hvor langt det er igjen. Jeg har det bra. Jeg henger med. Jeg klarer å sitte på setet og jeg klarer å tråkke jevnt. Jeg fryser, men tåler det. Det går snart over. Så lenge det fortsetter som nå, klarer jeg meg bra. Jeg har den sangen på hjernen: Theese are a few of my favorite things... Raindrops on roses and wiskers on kittens... 

Men første stopp er etter 140 km. Da bobler magen. Det hjelper litt å tisse. Jeg løsner på magebeltet. Kanskje det var dette som gjorde meg litt kvalm? Eller var det den litt gjæra annanasen på flyplassen i går? Jeg får nytt påfyll i lommene og spiser fiskekaken fra matboksen. Alt går så greit! Jeg har tre minutter minutter på meg. Jeg roter både i og utenfor kassen og stikker fra alt sammen. Jeg sykler videre med laget. Og støtteapparatet rydder opp. Du verden for en innsats de gjør!

Nils Ove? Kan du sjekke om noen kan skaffe meg litt nyco? Tenk at det er like etter første stopp og jeg spør om noe sånt! Neste runde får jeg vite at nyco er bestilt til neste matstopp om nærmere 130 km. Å, så jeg gleder meg!

Nå er vi i Herjedalen! Noen kjenner seg igjen i kvalmen. Likevel holder vi fokus! Jeg ser snøkledte fjelltopper. - Klarer jeg meg til Dombås skal jeg være fornøyd. Og etter Dombås skal det gå bra.

På neste stopp skal jeg ha nyco. Hvem er det som skal ha nyco? Jeg, svarer Bente. Å, nei den er jo til meg, tenker jeg. Hei! Jeg trenger nyco! Jeg tømmer en flaske og klargjør for nyco. Du verden, så godt det gjør.

Jeg finner meg en plass mellom to av gutta og drar ned buksa. Hei, pass deg... der er det brennesle! Så kult, tenker jeg at jeg ikke bryr meg! Jeg bryr meg verken om at gutta ser meg på huk for å tisse eller om brennesle i gresset.

Jeg husker forresten ikke om dette stoppet var før eller etter Dombås, men jeg husker at Dombås var over nesten før jeg fikk registrert det. Jeg ville helst unngå å tenke på at det kom til å gå fort nedover her. Jeg skulle bare forestille meg at jeg kjørte kjelke. Når en kjører kjelke følger kjelken terrenget helt av seg selv. Jeg ble vel kanskje også reddet av damefarten til laget foran. Det gikk faktisk ikke så fort som jeg trodde. Og når jeg ser på løypebeskrivelsen nå, så ser jeg at det andre stoppet må ha vært etter Dombås...

Jeg ligger på halen til laget nå. Kvalmen tiltar. Maten vokser i munnen. Magen bobler. Det gjør vondt i bekkenet. Fingrene stivner. Jeg klarer ikke helt å stole på at de klarer nødvendig bremsing...

Det er flere lag på halen vår. Jeg irriterer meg over at jeg ligger alene her. Jeg veksler mellom å ligge på høyrelinja og venstrelinja. Det er egentlig litt slitsomt. De som har vært lenge i rulla legger seg inn foran meg for å finne hvile. De reiser seg, strekker kroppen og lager ujevn fart. Men det må de jo få gjøre, om de skal klare å gå tilbake til rulla. Jeg orker ikke rulla.

Uten å vite det havner jeg likevel i rulla. Jeg tror det var etter en forbikjøring. Morten Z: Skal du ikke si at du er sist, Marianne? - Hva betyr det, tenker jeg og sier: Jeg vet ikke hva jeg holder på med nå, jeg! Torbjørn kommer med noen oppmuntrende ord. Men jeg vet ikke hva jeg holder på med, sier jeg. Frode, kapteinen, spør meg om det går bra. Nei, sier jeg og gråter faktisk litt. Jeg vet ikke hva jeg holder på med, gjentar jeg til kapteinen.

Frode får orden i rekkene igjen. Frode er god å ligge bak. Men jeg fikk ikke hjulet hans så mye på denne turen...

Geir Åge sitt hjul er også bra. Geir Åge, kan jeg få hjulet ditt? Jo da, han var positiv til det, men var det egentlig opp til han å svare på det? Syklisten bak Geir Åge var absolutt ikke fornøyd... Her var det flere slitne syklister som var ute etter et godt hjul. Men Geir Åge var en av gutta som ikke ble lenge i sekken, så min hvile varte ikke så lenge.
Det neste jeg husker er at jeg gikk tom for drikke. Jeg hadde heller ikke mer igjen av næringsdrikken på ryggen. Solen skinte og det var blitt varmere. Jeg klarer ikke mer om jeg ikke får vann. Selv om jeg hadde lovt meg selv å ikke spørre om distanser på turen måtte jeg likevel gjøre noe med dette: Olav, jeg karer meg ikke til neste stopp uten mer vann! Han svarer at det er 5 mil til neste stopp og at flere er tomme. Så kommer nyheten om et ekstra vannstopp. Jeg gleder meg!

På vannstoppet springer Gare rundt med bananer. Så merkelig at ingen vil ha... Men det vil jeg. Jeg trodde aldri bananer skulle smake så godt! Jeg hadde rett og slett trodd at jeg ikke kom til å like bananer på turen og at jeg var lei av dem... Men det hjalp mot kvalmen faktisk. Jeg tror vi nærmet oss lillehammer, og jeg hadde ikke spist noe særlig utenom næringsdrikken på ryggen etter det første stoppet.

Jeg kommer meg fint etter tredje matstopp. Pulsen er ca 50 % av makspuls. Jeg må bare gjøre en jobb i rulla nå. Det er såvidt jeg får lov. Nå skal vi ha damene i mål! Men jeg drar nå litt likevel. Vi er mellom 7 og 8 i rulla. Det er herlig!

Så kommer mørket. Vi får motorsykkel som baner vei foran laget. Jeg legger meg i sekken igjen og tar bevisst ut mye avstand. Se månen! sier jeg. Nei! Se på veien! sier Torild. Ok da, men den var bare så utrolig vakker. Og jeg tenker med meg selv at jeg må finne noe å glede meg over for å klare resten av turen.

Frode (den andre) ligger bak meg. Han har det ikke godt bak hjulet mitt, tenker jeg. For farten min varierer etter muligheten for kontroll over, rytteren foran, svinger og bremsing. Frode slipper forbi. Fingrene er så stive at jeg ikke tror de klarer jobben om jeg må bråbremse. Og jeg begynner å fokusere dårlig. Likevel klarer jeg å rette opp sykkelen etter en nesten velt i et stort svart hull.

Jeg ser på klokken for første gang. Den er 22:01. Vi er i mål om tre og en halv time. Jeg må bare holde laget nå! Og jeg skal ikke se på klokken før om en time. Så tror jeg en time har passert, og jeg sjekker klokka. Den er 22:05! ALDRI MER KLOKKE!

Nå ligger jeg helt bakerst igjen. Denne gangen er det bra fordi de andre ikke kan stole på meg heller. Olav ligger ved siden av meg. Det er trygt. To ryttere lengre fremme kjører av veien og ut i grøfta. Jeg sykler videre. Olav snur. Han haler dem opp av grøftekanten, får dem på hjulet sitt og drar dem en etter en fremover i posisjon bak trygge ryttere. Du verden for en innsats!

Så begynner syra å bevege seg oppover halsen. Jeg hoster og klarer ikke å stoppe. Torill forsøker å oppmuntre meg. Jeg vil ikke høre noe om hvor langt det er igjen, tenker jeg. Jeg svarer surt og hoster videre. Denne halsbrannen er ikke bra, men jeg vet at vi snart er fremme. Dette går!

Det er bekmørkt, men snart ser vi lyset alle sammen! Jeg blendes. Jeg må sykle i blinde for at de bak ikke skal kjøre i meg. Likevel hører jeg velt. Jeg setter fra meg sykkelen, beveger meg stivt mot den ene som veltet og hjelper ham ut av sykkelstillingen. Det går bra med ham. Jeg gir min sykkel til Torbjørn og legger meg ned på bakken. Dette har jeg drømt om lenge. Torill spør om det går bra. Jeg har lagt meg i stabilt sideleie, så det går nok bra!

Etter noen minutter kan jeg være med på jubelen. Jeg var så glad. Tenk at vi klarte det, at jeg klarte det! Jeg hadde aldri forestilt meg hvordan jeg skulle klare det. Jeg hadde bare bestemt meg for å henge med, være i øyeblikket og tåle smerten. Herlig!

Men hvordan jeg ble meg selv igjen etter dette? Det er en annen historie.

Løypetrase
Team Jæren
Bilder av Team Jæren