Vi klarte det igjen!

Du kan jo sykle en gang til for å få en bedre tur enn sist gang da? sa Liv en gang i vinter. Det var faktisk den beste grunnen til å prøve på nytt. For jeg har tenkt at Styrkeprøven i seg selv er en så stor utholdenhetsprøve som gjør så vondt, at jeg ikke kan forestille meg noen som har det bra på turen. Så fikk jeg likevel et lite håp om at det gikk an å kjøre løpet uten å ha det for vondt. Andre grunner til at det kunne være greit å prøve meg på galskapen en gang til, var at jeg trengte et sterkt mål å trene mot gjennom vinteren og at treningsfellesskapet med Team Jæren var så utrolig bra.

Så står vi foran Nidarosdomen og gliser til kamera. Dette bildet måtte vi bare ha. Andre på lag 1 insisterte på å få tatt dette bildet i fjor. Vi kan bare ikke starte løpet uten. Ja, ja, tenkte nå jeg. Kjekt å få glise litt. Og vi er så få damer på laget at jeg får stille meg i front. Kult. Vel, jeg liker ikke å være så veldig i rampelyset, men kan ikke gjemme meg heller.

Så starter turen. Rolig. Jeg tar det virkelig med ro. Jeg ligger nesten bakerst i rekkene. Snålt. Men det varer nok ikke lenge, tenker jeg. En syklist i andre farger har rotet seg inn i rekkene våre. Du der med den andre drakten der... Når vi begynner å rulle, kan du være grei å legge deg bak oss da? Den andre syklisten svarer, -Ja. Eller jeg kan sykle fra dere... -Selvfølgelig kan du det, svarer jeg. Jeg kunne bare ikke forestille meg at det ville være greit med nye hjul i rulla.

Bakkene begynner. Er dette den bakken alle snakket om eller? sier en på laget. Ja, den er ikke så ille. Ingen bakker her er så ille som de hjemme i Rogaland. Du kommer til å få en fin tur. Se der oppe bak de fjellene. Ser du fjellene med snø på? Dit skal vi. Og der er det herlig å være! Jeg tenkte på Drivdalen, hvor fint det skulle være å komme dit. Det så virkelig langt ut... Og vi skulle lenger enn langt. Vi låser rulla i de lengste bakkene og jeg får ligge forrest å bestemme tempo i minst en av dem. Herlig! Hold igjen! hører jeg fra rekkene bak. -Javel. Bra for meg. Jeg klarer meg fint med denne farten, jeg.

Oppover mot Hjerkinn forstår vi at flere bak i sekken strever med å henge med. Avtalen var at vi skulle få med oss alle til Hjerkinn, deretter skulle vi kjøre etter skjema. De som slapp laget fikk klare seg selv. -Vi har ikke kontakt med sekken, hører jeg en annen si. -Går det an? tenker jeg. Vi får roe ned litt til. Roe ned og roe ned. Vi vil jo ha dem med. Jo flere vi får med oss med litt lavere fart, jo flere er der til å dele på jobben når vi nærmer oss Oslo. Så det er bra!

Frem til første stopp etter ca 11 mil hadde alt gått helt etter planen. De neste 11 også. Veien viste noen steder  tegn på flommen som var i forrige uke. Et sted var hele kjørefeltet vasket bort i nesten 30 meter. Oransje kjegler i veien viste hvor vi måtte holde oss langt unna. -Hjelp! Her er vi i motsatt kjørebane, et felt på minst 30 syklister og det kommer flere biler i mot. Jeg kjører først og veiver med venstrehånden for å signalisere til bilene at vi vil de skal stoppe. Tenk, så gjør de det også. Jeg tror bilistene ute på veiene i dag har respekt for oss. Heldigvis.

Jeg må hvile litt i sekken litt etter Drivdalen. Her er det forresten ingen sekkesjef. Jeg lurer på hva som har skjedd og føler meg virkelig forlatt. Jeg styrer sekken litt sammen med Elisabeth, som jeg har forstått har hatt denne rollen lenge. Du verden for en innsats! Men jeg tror ikke jeg klarer dette lenge. Jeg la meg jo her fordi jeg trengte å spise, drikke og hvile bak en god rygg. Der kommer Ivar, den ene kapteinen. Jeg ber ham om å hjelpe oss litt i sekken. Han legger seg i feltet ved siden av meg. Etter en stund ber jeg om å få låne ryggen hans litt. Den trengte jeg. Å ligge fremme i sekken er litt slitsomt, for det tar alltid krefter å holde sekken i passe avstand til rulla som alltid har en som bytter fil helt bakerst.

Endelig er Torbjørn, sekkesjefen, tilbake på plass. Men da forstår jeg at utforkjøringen til Dombås har startet. Det er nå jeg skal leke at jeg kjører kjelke. Det lærte jeg av en musiker i fjor. En musiker som spiller bass. Jeg tror faktisk det er det beste rådet jeg noen gang har fått om utforkjøringer på sykkel. Ikke aner jeg hvor han musikeren har det fra, men han må ha likt fart på kjelke tror jeg! Både Ivar og Torbjørn forsvinner frem i rulla med sterke gutter som skal holde farten oppe nedover til Dombås. Jeg hadde ikke forestilt meg at jeg skulle kjøre sekken her. Og jeg hadde ikke forestilt meg at jeg skulle gjøre det sammen med Liv heller. Vi er der bare. Sånn helt plutselig uten å ha planlagt det, er det Liv og jeg som drar sekken like etter rulla. Og det går bra. Vi kjører godt. Vi kjører over 60 km/t. Det føles helt trygt og utrolig godt ut. Jeg som var så sliten like før, har det helt fantastisk. Varmen fra Dombås møter oss i denne utforkjøringen og det er helt vidunderlig.

På denne turen har jeg virkelig erfart at det er kjekt å kjøre bakke. Jeg erfarte også at min spesielle utfordring i bakkene ikke ligger i om bakken er bratt eller om den gir stor fart. Utfordringen ligger i fjellsiden på siden av veien, i hvor langt ned det er og hvor sterkt dragsuget mot avgrunnen er. Jada, jeg har høydeskrekk! Og nei, jeg er ikke så redd for å kjøre i rytteren foran meg. Jeg er redd for at lysten til å kjøre ut av veien og ned i dalen utenfor veibanen skal bli for sterk. Så dette må jeg gjøre noe med, -en gang. Jeg kunne ønske meg å kjøre bakke akkurat som Geir Inge. Hans gledeshyl i bakkene slutter aldri å forundre meg. Tenk om jeg en gang kunne kjøre utfor med en sånn glede selv om det var stupbratt på siden av veien?

Jeg husker kanskje ikke alt helt i riktig rekkefølge, men jeg husker at jeg ble tatt av kvalme et sted etter det andre stoppet, ved ca 22 mil. Inni meg tenkte jeg at dette blir akkurat som i fjor. Magen min kan ikke være skapt for dette her... Og jeg har så utrolig vondt i kroppen. Vondt i lårene, knærne og leggene. Jeg har de nye Sidi-skoene. Heldigvis kan jeg kjenne tærne mine i dag. Men kan det være at kroppen min ikke er vant til innstillingen på disse nye skoene og at det er derfor jeg har vondt? Jeg lar meg gli nedover i sekken og befinner meg fort nesten bakerst i sekken. Ja, jeg må ta to Paracet og en Ibux. Jeg fikler med pillene i baklomma, mens flasken som hadde plass i lommen holdes mellom tennene. Den ene pillen glir inn på siden av flasketuten. Det gjør den andre også. Den tredje derimot, vikler seg inn i sykkelhansken. Fingrene klarer ikke å plukke den frem. Fortvilende.


Au. Jeg har så vondt. Nå tror jeg at jeg må gråte litt... Men jeg gjør det ikke. Plutselig kommer engelen Tom syklende opp ved siden av meg. Kan eg hjelpa deg med noke? Herlig. Kan du holde flaska? Så får jeg tatt pillen opp med munnen og flasken tilbake. Engelen forsvinner like fort som han kom. Plutselig er jeg ikke blant lagvennene mine lenger. Jeg er på halen til laget. I all verden! Hvordan kom jeg hit? Det er jo ikke her jeg skal være. Nå må jeg fokusere og følge rullen frem til Torbjørn. På veien fremover i sekken kjenner jeg at jeg blir mindre kvalm og får mindre vondt. Jeg snakker med Torbjørn og sier at jeg må ha en runde til i sekken og spør om jeg kan få tid til å bytte sko på neste stopp. Torbjørn er grei og svarer. Jada det skal vi ordne vet du!


På dette stoppet går tiden altfor fort. Jeg roter med hvilke flasker jeg skal ha på sykkelen, vet ikke hvilke som er halvtomme og hvilke som er fulle. Jeg smører ryggen og lårene med kiropraktorsalve mens jeg tisser i veikanten. Tre minutter er egentlig ganske lenge, men når de sier -30 sekunder igjen! sitter jeg fremdeles med buksene på knærne. Nei, jeg rekker ikke dette! -Å jo da! svarer Torbjørn. Vel, jeg sniker meg likevel til å skifte sko. Laget forsvinner fra matboksene en etter en. Folket i matbilen lurer på hva jeg holder på med. Hjelp henne med å bytte sko! sier Torbjørn. Den ene foten strekkes ut til et hjelpsomt følgebilmannskap. En annen i hjelpemannskapet tar den andre skoen, bytter såler for meg og låser skolen fast igjen. Den ene foten har skoovertrekk over leggen og den andre mangler trekket. Det får så være. Kom igjen, nå kjører vi! Torbjørn drar meg opp til feltet på et kort minutt. Tre mann sto av her. Det forbauser meg. De gutta som er så sterke? Knesmerter, tror jeg det var for minst to av dem.

Og jeg er med igjen. Jeg sørger for å plassere meg mellom Ims og Odd Inge. De har gode hjul. Så lenge jeg kan ligge her har jeg det som plommen i egget. Jeg drar i rulla når jeg skal, og jeg drar godt. Jeg er mye sterkere enn jeg skulle tro. Du verden. Går dette an? Det var jo ikke lenge siden jeg var helt i kjelleren? Jeg lærer nå at jeg klarer mer enn jeg tror. Det er en ganske bra erfaring å ta med seg! Og det gjør ingen verdens ting at det ene løse benet ikke holder seg på kneet som jeg hadde tenkt, for nå skulle det bli varmt. Jeg ser på beinet til Liv. Hun sykler med et bart kne og det andre med det løse benet trukket over. Hun ser ikke ut til å bry seg. Lurer på om hun vet om det?

Enkelte strekk er vi bare fem mann i rulla, og jeg er en av dem. Kan vi gjøre noe for å få med oss flere? spør jeg? Vi senker pulsen med 5 % og ber om flere vil prøve seg. Snart er vi nesten 10 mann i rulla igjen og Liv er sterkt tilbake igjen. Kult at vi to damene fremdeles er med i rulla etter å ha kjørt så langt. Da kjenner jeg at jeg kan tillate meg å hvile litt igjen. En av damene holder stand og det er flere som drar nå, så da er det litt ok.

Vi har det ganske bra på veien. Et sted raser en 5-6 mann av gårde for å tisse. Det er egentlig litt urettferdig. Vi damene har liksom ikke den muligheten. Jeg hadde sagt noe om dette på lagmøtet også. En av gutta spør om jeg ikke vil benytte meg av sjansen også. Men jeg gidder ikke bruke kreftene på det. Det er mye mer avslappende å få kjøre rolig i rulla til de er tilbake, selv om jeg er tissetrengt.

Fingrene virker, tærne i de gamle skoene begynner å dovne, men ellers er kroppen i ganske bra stand på det siste stoppet også. Jeg har tatt på meg blanke briller og lyset på sykkelen virker bra. Jeg tror forresten vi er ganske uheldige med tidspunktet hvor vi møter den vanskeligste traseen. Her er masse grus og hull i veibanen og sikten er elendig på grunn av mørket. Midt i alt dette mister Einar lykten sin. Einar, som har vært i rulla hele veien med unntak av de gangene han har vært drahjelp for syklister med teknisk uhell. Imponerende!

Einar, Ims og Ivar dro mesteparten av de 10 siste milene inn til Oslo. Mange var utrolig slitne. Ved målgang er alt over og jeg kan endelig ta av meg skoene og vifte med tærne. Det er helt vidunderlig! Alle får klemmer og alle er glade og fornøyde. Jeg også. For turen i år var noe helt annet enn turen i fjor.

Jeg trengte ikke å kjøre med bekkenbelte og jeg trengte ikke å legge meg i stabilt sideleie etter turen. Det var nok å vifte med tærne!